Romjul og sånt

Sist jobbedag er overstått – klokka 14 lukket jeg alle ptogrammer og tok en siste hadet runde og gikk ut døra for siste gang. Ble krevd at jeg skulle komme på besøk så vi får se om jeg får det til en dag. Hyggelige folk var det der ihvertfall og det blir litt rart å ikke være der noe mer – men livet går videre og denne gangen håper jeg at jeg har kommet til endestasjonen når det gjelder arbeidsgiver. 30 år i staten – joda jeg kan nok tenke meg det ja. Den som lever får se.

Jeg så ikke frem til å jobbe i romjula – har aldri jobbet hele før men når det først ble sånn så var det igrunn greit. Hjemme har det vært sykdom så det å kunne snike/løpe ut døra 06.45 hver morgen har vært greit det. Gutta har holdt seg friske, mannen og frøkna derimot har hatt noen tygre dager med bronkitt og bihulebetennelse. Planen var jo at vi iettermiddag skulle dra på hytta men vi har utsatt det til imorgen tidlig i håp om at formen er noe bedre på de syke – og at ingen nye er syke…. Må vi bli hjemme sliter vi litt på matfronten – kalkun hører til og det har ikke vi i hus… McDonald hadde vi dag så kanskje Peppes imorgen 🙂 Velger å tro at vi kommer oss avgårde jeg.

Årets juletre i en før og etter pyntet versjon – mannen og ungene var flinke i år og fant et passe smalt tre. Ofte har vi brede trær som sperrer hele dodøra og må klippes og trimmes i alle kanter. Men i år måtte jeg bare fjerne et par grener under for å få plass til gavene. Det står her like fint enda.

Lita fikk julegave litt før gjestene skulle komme julaften, i håp om å holde henne litt i ro. Nå var det mine foreldre og besteforeldre som kom og de bryr seg ikke om hun hopper eller maser, men det kan være greit at hun kan oppføre seg litt inneimellom hun og. Tok litt tid før hun skjønte at hun måtte pakke opp selv, det luktet jo veldig godt av denne pakken hun fikk, men etter litt så fikk hun da revet av papiret og var ganske så fornøyd med seg selv og innholdet. Rolig var hun og stort sett hele kvelden.

I romjula har vi og spilt Ligretto – et kortspill man ikke kan spille hvis man ikke klarer stress. Morsomt er det ihvertfall, eldstemann fikk en rød og en blå av hver av sine søsken og alle 3 synes det er gøy, Frøkna blir nå litt småsur når hun ikke helt fikser det men plutselig så vinner hun en runde og så er alt nesten like bra igjen. Mannen og jeg har og vært med noen runder og drar vi til fjells så skal vi nok få lurt med mormor og bestefar og.

Reklamer

Årets julegave

Julaften er overstått – vi kom i mål i år og. Vi var forsåvidt ferdig lille julaften vi for da inviterte vi foreldre og broren til mannen med famile på julegrøt kl.17. Full fart i et par timer og hyggelig for både små og store nisser.

Julaften startet dagen rolig og stille hjemme, jeg stod opp kvart på ti(lå våken halvannentime og bare slappet av i senga, leste Nemi som lå i julestrømpa og tok livet med ro), vekket eldstemann som og sov lenge og vi fikk oss frokost/lunsj. Litt småfiksing men mest avslapping, mannen var ute en tur og handlet siste rest og når han kom hjem dro vi alle på julebesøk på gamlehjemmet til farmor og tante. I år som i fjor kom vi idet grøten ble servert – de følger aldri skjema der på julaften og vi burde vel egentlig ha lært oss det nå. Farmor var i storform, tante mer eller mindre utslitt etter julefest og gang rundt juletreet tidligere på dagen så hun fikk sine gaver og ble fulgt i seng av en pleier. Vi satt og pratet litt med farmor før vi satte kursen hjemover – godt å se at farmor og tante har det bra på hjemmet og at de trives der på julaften (og ellers i året og). Mamma og pappa dro for å hente mormor og bestefar som skulle feire julaften hos oss. Jeg har trodd i mange år nå at  denne julenaften har vært deres siste og  ettersom det er lenge siden jeg har feiret julaften med dem så det var ekstra fint å ha de hos oss  så får vi bare håpe av de kanskje holder ut noen år til…. Så ut som om de koste seg og var i form veldig lenge, merket jo at de ble slitne men vi hadde trodd de mått hjem etter maten, men først etter gavene dro de hjem og da var klokka 21.30. Tipper de har sovet godt og lenge i hele dag 🙂

Ungene var spente hele dagen og syntes middagen tok laaaang tid, de spiste da litt med unntak av mellomste. Han orket ingenting omtrent – ikke dessert en gang for sånn is likte han ikke. Sikkert derfor han tok 2 posjoner til dessert idag…. Som vanlig var det mye gaver mne jeg syntes de fikk mye fornuftig i år – kun ett spill til hver, ellers mye bøker og filmer, lite klær da men et par andre ting som de ble glade for. Idag har vi sett både Karate Kid og 3 episoder av Fawlty Towers (mens mellomste ligger i sofaen og vrir seg i latterkrampe) Senere i kveld skal mannen og jeg se siste Varg Veum filmen. 1.juledag er en sofadag og med -26 utenfor døra så har det blitt noen småturer ut med hunden og ellers har vi holdt oss inne. Deilig det!

Selv fikk jeg fine gaver, ny veske og ny mobil bla. Dvs. mobilen fikk jeg ikke – den skal ordnes med til uka når jeg jobber og de andre har fri, jeg må bare velge hvilken jeg vil ha. Mannen og gutta mener jeg skal ha iPhone4 så da blir det kanskje det… Ny oppvaskemaskin fikk vi og – må ut og kjøpe selv til uka da men det skal bli godt å få byttet den ut etter at mellomste falt over den en gang den stod med døra åpen. Den har ikke vært tett siden og bråker enormt. Men den beste julegaven kom egentlig tidligere i uka – ny fast jobb i staten(fylkeskommunen). Den siste måneden har vært litt slitsom etter at jeg fikk beskjed om at avtalen der jeg er nå ikke ble forlenget etter nyttår, men det var nok en mening med det. Nå har jeg endelig fått fast jobb igjen og en lønn høyere enn jeg noen gang har hatt 🙂 Sånt liker jeg veldig godt. Håper bare det er noe jeg kan trives med.

Hadde tenkt å legge ut et par bilder her men med en PC som driver å tar backup og har gjort det siden kl.14 idag så er ikke det mulig… kanskje imorgen. Da er det middag – laks – hos foreldrene til mannen og det er noe av det beste med juledagene for min del som ikke liker så godt denne «vanlige» julematen med ribbe og greier…

Slik takler du å miste jobben

Igår fant jeg denne artikkelen hos Aftenposten.no. Og som ganske så erfaren etterhvert på dette området (dessverre) leste jeg med stor nysgjerrighet. 2 ganger har jeg opplevd å få beskjeden de siste 4 årene. Første gang i mai 2006, andre gang i desember 2008.

Første gang hadde jeg jobbet samme sted i nesten 4 år, kunne mest og hadde vært med på å utvikle systemer og rutiner. Det var jeg som var den oppgaven i firmaet den gang. Men så kom de røde tallene og ting måtte kuttes ned, i 3’dje runde var jeg en av de som måtte gå – «tapte» med et par måneder på ansiennitet. Sjokket var stort og jeg ble sint, fryktelig sint. Tårene rant og jeg skjønte ikke hva som hadde truffet meg – jeg hadde på den tiden en sjef jeg ikke kom overens med og jeg ble ikke akkurat mer glad i henne etter at hun gav meg beskjeden. Det at firmaet i tillegg gjorde mange saksbehandlings feil og kom med løgner jeg gjennomskuet med en gang gjorde jo sitt til at jeg den dag i dag fortsatt kan føle bitterhet og gnir meg i hendene av glede når jeg hører det ikke går så bra med dem.

Jeg fikk beskjeden sent en onsdag, det skulle være et allmøte på ettermiddagen og etter møtet fikk jeg beskjeden. Mange hadde gått hjem – heldigvis egentlig, men jeg fikk pratet med et par som ble sittende med haka nede på gulvet og lurte på hva i all verden som hadde skjedd. Det å få en sånn tilbakemelding fra kollegaer var igrunn godt. Jeg kom meg hjem, rushtrafikken var heldigvis over for om det var lurt av meg å kjøre er nå en annen sak – men jeg kom meg hjem og gjorde ingen skade på veien hjem. Jeg gikk inn i en slags transe og var igrunn i min egen verden det neste døgnet. Jeg sov, gråt og spiste ingen verdens ting. Følte med som et null og ingenting og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Dagen etter var kr.himmelfart og fri, jeg tilbrakte den inne i senga. På kvelden stod jeg opp og begynte å tenke – og kjenne på kroppen. Jeg hadde lenge – i nesten ett år – vært plaget med rygg og hofte plager som ingen helt kunne finne ut av. Kiropraktoren gav meg opp, osteopaten gav meg opp, jeg var henvist til reumatologer som ikke fant noe. Det feilte meg rett og slett ingenting – men smertene var der. 2 uker på Malta i sommervarme på høsten gav meg 2 uker med smertefri, men ellers slet jeg meg gjennom dagene i nesten ett år. Men nå, denne torsdags kvelden i slutten av mai 2008, etter et døgn med sjokk, stod jeg opp og var så godt som smertefri! Det fikk meg til å tenke – og skjønne – at det faktisk var jobben som hadde gjort meg syk og at oppsigelsen ikke var en dum ting. De hadde faktisk gjort meg en tjeneste – et spark i rumpa til å komme meg videre. Disse tankene – og tanken på at det ikke var mitt tap at de sa meg opp hjalp meg videre. Jeg var innom jobben et par dager til – gjorde ingenting annet enn å rydde i mine saker, hadde dette møtet man skal ha i følge loven – her påpekte jeg en rekke saksbehandlingsfeil og sa ikke så mye mer enn det, ifølge dem hadde de folk til å gjøre det som skulle gjøres, noe jeg visste de ikke hadde. Et prosjekt jeg hadde jobbet med de siste ukene la jeg bare til side og gikk hjem. Hva som skjedde der senere vet jeg ikke – og har ingen interesse av å få vite det heller. Men jeg vet at de har tapt mange kroner på å si meg opp – jeg hadde god kontakt med en av våre kunder og sammen klare vi å gi og ta. Han godkjente mye han egentlig ikke skulle godkjenne og jeg gav litt småting tilbake – ikke i samme mengde men nok til at vi fikk inn mesteparten av de pengene vi skulle ha. Etter at jeg forsvant – sluttet han og å godkjenne det han ikke skulle godkjenne lenger…. Og jeg satt hjemme og gosset meg 🙂 Kroppen har vært fin siden – og kjenner jeg at det begynner å murre ser jeg meg rundt og lurer på om det er noe jeg kan endre på – endrer på det og så er alt bra igjen.

Etter nesten 1/2 år var jeg ute i jobb igjen – lang sommerferie og så litt jobbsøkning førte meg ut i det kommunale. Jeg trivdes men ikke godt nok, så etter 1 1/2 år valgte jeg å slutte for å gå ut i det private igjen.  Etter bare noen måneder smalt finanskrisebomben, oppdragene forsvant og det ble mye dødtid på jobben. Og etter 6 mnd og 15 dager fikk jeg beskjed om at jeg dessverre måtte slutte igjen – jeg og 25-30 andre. Mange av dem hadde ikke engang begynt. Jeg hadde tross alt vært der ut prøvetiden og fikk mine 3  1/2 måneder med betalt fri. Lang juleferie og vinterferie frem til påske før jeg begynte å jobbe igjen.

Denne gangen var ikke sjokket like stort, man visste at ting kunne skje men man visste ikke når og om og hvis. Jeg tok beskjeden med fatning – med en gang, men det tok ikke lange stunden før tårene kom og jeg tenkte «nei, ikke nå igjen – dette orker jeg ikke». Min daværende sjef satt selv med tårene i øynene og følte at dette var like grusomt som jeg følte det var. For ham var jeg den første han hadde ansatt – og den første han hadde sparket…. Jaja – det er jo også noe å bli husket for. Denne gangen var ting helt annerledes, alt var saklig og i ordnede former, jeg fikk lov til å gå hjem den fredagen jeg fikk beskjed – ingen som krevde at jeg skulle jobbe noe mer der nå. Mandagen var jeg innom og avsluttet og forklarte et par ting før jeg gikk i det lovpålagte møtet – og gikk hjem.

I etterkant slet jeg nok mer den andre gangen, denne gangen var jo og situasjonen i verden helt annerledes enn første gang jeg mistet jobben. Jeg trodde det skulle gå greit å få meg jobb igjen, men der tok jeg delvis feil. Jeg har det siste året jobbet for et par vikarbyråer men ikke vært heldig med arbeidsstedene. Nå ser det ut til å ha klaffet – en fast jobb er innen rekkevidde og jeg kan endelig gå videre og håpe og tro at dette ikke er noe jeg skal oppleve igjen. 2 ganger er nok synes jeg.

Første dag er overlevd

Sovnet greit igår kveld selv med denne gufne følelsen for hva som skulle skje idag. Husker at jeg har drømt mye rart om jobb men alikevel har jeg sovet. Våknet før vekkerklokka og lå og halvsov og kjente litt på følelsen jeg hadde. Ikke mye hipp hurra jeg skal begynne i ny jobb der dessverre…

Var på plas til 8 og ble igrunn bare kastet ut i det. Telefoner har det vært noen av og jeg har overvunnet frykten hver gang og tatt den – tatt imot flere ordre og satt over noen telefoner. Jeg har virkelig gjort en innsats for å prøve. Folkene der er hyggelige men jeg kjenner at jeg ikke er helt med – kan jo være det kommer etterhvert, men stort sett er det en eller to man får kontakt med med en gang. Ikke her – ikke en gang henne jeg skal jobbe med. Litt vanskelig å komme innpå egentlig. Hun virker hyggelig så det er ikke det at hun er en håpløs person – men det er bare ett eller annet der… Ting gjøres tungvint der – det er ihvertfall sikkert. Hun som var der før meg hadde vært der i 3-4 mnd og fikk ikke PC. Ting skal gjøres fra hovedkontoret i utlandet og tar virkelig lang tid. Det har vært en relativt rolig dag og når man ikke en gang har en PC å lese VG på i de stille stundene – ja da kan det bli langtekkelig og kjedelig… Noen småting har jeg iallefall fått gjort – opplæring er det så som så meg – litt sånn klar deg selv opplegg og det passer ikke meg helt. Har nå gjort det beste jeg kan ut av ting så får vi se hva som kan skje.

Jeg er ikke overbevist om at dette er det rette stedet – tror det er viktig å følge magefølelsen. Det er ihvertfall noe jeg har brent meg på når jeg ikke har hørt etter før. men de vil gjerne ha meg der og jeg vil gjerne ha en jobb så da får jeg gjøre det beste ut av ting i en periode fremover – så får vi se hva fremtiden bringer…..

Jobb i sikte…

og jeg hopper ikke av glede….

På mandag er jeg tilbake i jobb, et vikariat gjennom det hyggelige vikarbyraet. Hun andre burugla regner jeg ikke med å høre så mye mer fra dessverre… Problemet er bare at jeg ikke har noen god følelse om denne jobben, jeg var innom der igår og pratet med dem og de virket hyggelige og alt det der. Men alikevel så sitter jeg med en guffen magefølelse og jeg er ganske sikker på at jeg ikke har gjort det riktige ved å takke ja til oppdraget. Men jeg skal gi det er forsøk, kan jo være det er et alright sted å være alikevel.

Første dag vel overlevd

Jeg kom meg opp idag morges, uten å være supertrøtt sånn som jeg fryktet jeg ville være. Fikk opp minstefrøkna mes mannen dro avsted med bilen på service. Planen var jo at jeg skulle kjøre med ham opp og kjøre ham på jobb og hjem igjen, men så kom jo denne jobben opp da 😀 Hun og jeg gikk på likt – hun til SFO og jeg på jobb. Brukte ca.25 minutter opp – greit å kjøre mot køen da – og det føltes helt greit å møte opp der. Hyggelige folk fra første «hei» og sånn fortsatte det ut dagen.

Oppgavene er greie – lærte meg fort hva og hvordan. Har vært borti systemet før og det er utrolig hvor mye som sitter selv etter 3 år og nye versjoner av systemet.  Fikk tidlig beskjed om at dette her kom til å gå sakte – bunken med fakturaer var 14 cm høy og om jeg ikke rakk mer enn 10 den første dagen så var det alikevel bra. Når jeg da endte opp med ca.50 fakturaer så var de strålende fornøyd. Dette var mer enn forventet og de gav masse positiv feedback hele tiden. Sånt er artig og greit å ta med seg – regner med at vikarbyrået og vi få den beskjeden 🙂

Dagen gikk fortere og greiere enn forventet – har nettopp hatt en 10 minutters lur på sofaen, kjente jeg trengte det etter å ha handlet mat og sko til eldstemann og hentet frøkna hos en venninne 😉 Må ikke sette seg med strikketøyet da – det er jo sovemedisin for meg det.