Hundeadopsjon

Jeg har fått noen kommentarer på det at vi velger å adoptere en hund fra Ungarn og ikke fra Norge. Ikke bare her på bloggen men andre jeg prater med utenom og. Tenkte jeg skulle prøve å gi et godt svar på det…

Når vi, eller jeg, tok avgjørelsen på at vi skulle ha hund for en drøy måned siden, begynte vi å titte her hjemme i Norge. Jeg ønsket å få en omplasseringskund, hovedsaklig fra FOD (Foreningen for Omplassering av Dyr). Det finnes mange hunder der ute som jeg vet jeg kunne ha gitt et bedre liv enn de har hatt… Ungene ønsket en hund av rasen kooiker, en hund det ikke finnes mange av i Norge så ventetiden ville ha blitt lang. Dessuten var jeg ikke helt klar for å få en valp i huset – jo de er søte og herlige men de krever mye og småbarn er jeg igrunn ferdig med… Og så er det jo kostbart å skaffe seg en hund. Hva slags hund vi ville ha visste vi ikke bortsett fra at den skulle være middels/liten. Ikke en chihuaua størrelse og ikke en rottweiler størrelse, men en passe stor sånn midt i mellom.

På FOD er det stort sett mellomstore-store hunder de har for omplassering. Mye hannhunder  i forskjellige blandingsvarianter med rottweiler, schaefer og andre store hunder. Dett ville bli for voldsomt for oss. På Finn.no er det og mange hunder som både gis bort, omplasseres og selges, vi fulgte med her og uten å helt finne den ene hunden vi ville ha. Så foreslo min mor foreningen Budadogs for meg, hun hadde leste om dem og jeg fikk umiddelbart sansen for dem og deres arbeid. Budadogs er en organinsasjon som drives av et par norske veterinærstudenter i Budapest. De har avtale med hundefangeren i området og tar en vurdering av hundene de bringer inn. Noen klarer de ikke å hjelpe mens mange blir tatt inn i varmen, får behandling hvis det trengs og gis et fosterhjem hos en av de mange studentene som er i Budapest. Hovedsaklig medisin- og veterinærstudenter. Så blir hundenen lagt ut for adopsjon – mange hunder havner i Norge men og i andre land. Lita som vi skal få adoptere ble forgiftet med rottegift i det området hun oppholdt seg sammen med en annen hund – begge ble behandlet og begge havner nå i Norge.

Jeg har hatt mye mailkontakt med hun som driver organisasjonen og det virker som en seriøs organisasjon som ikke bare sender hunder hit og dit. Hun er forsiktig med adopsjon til familier med små barn og jeg måtte virkelig stå på for at hun ville godta oss og ettersom det er tre barn hos oss. Men med 2 veldig dyrevante barn og en hund som er veldig glad i mennesker og som er testet ut i parker hvor det er mye barn så fikk vi endelig et ja forrige kvelden.

Når man velger å adoptere en hund som har opplevd litt vet man aldri hva man får, men jeg tror at en hund som er ivaretatt av veterinørstudenter og er gitt en ny sjanse sånn som de får hos Budadogs er sjekket ut såpass at man vet sånn nesten hva man får. Og så stoler jeg mer på den infoen jeg får herifra enn det jeg kanskje ville ha fått av en som omplasserer på Finn.no. Mine foreldre tok til seg en hund på den måten (Finn.no) og måtte etter ett års ting omplassere henne videre, det var mye info som var tilbakeholdt og hunden passet absolutt ikke hjemme hos to mennesker. Nå er hun på en gård sammen med andre hunder og lever livet. Tenk om første eier hadde klart å informere det videre….

Hadde det vært en lignende organisasjon her i landet så hadde jeg sikkert sjekket ut dem før jeg gikk utenlands. Men heldigvis så har vi ikke så mye løshunder her i landet at det er behov for en organisasjon av Budadogs karakter. Vi har FOD og et par andre omplasseringsorganisasjoner men denne gangen var det Budadogs som vant vår tillit – kanskje det neste gang blir en norsk hund….

Nå skal vi ihvertfall glede oss til Lita kommer og forandrer familielivet totalt ;o)